Et av hovedskillene mellom kognitiv konstruktivisme og sosialkonstruktivisme er hvorvidt man mener at læring er en individuell eller en sosial/kulturell prosess. Lev S. Vygotsky (1896-1934) så på mental utvikling som en stadig bedre evne til å beherske kulturelle symboler og strukturer. Læring er en internalisering, der kunnskap går fra det mellommenneskelige til det enkelte individ. Internaliseringsprosessen foregår gjennom mediering, dvs. en formidling ved hjelp av en artefakt. En artefakt kan være alt fra en konkret ting til et mentalt hjelpemiddel slik som begreper og teorier. Artefaktene fungerer som redskaper eller hjelpemidler for å lære. Men de er ikke nøytrale; de påvirker vår tilpasning til verden og får oss til å tenke i bestemte retninger. De er kulturelle verktøy som tilegnes i dialog med den kulturen de kommer fra.

For eksempel språket; Vygotsky så på språket som den viktigste medierende artefakten for læring. En viktig vei til kompetanse og erkjennelse er derfor gjennom kommunikasjon og bruk av språket.

Læring skjer gjennom samtale og dialog mellom ulike forståelser. Mikhail M. Bakhtin (1895-1975) er kjent for sine teorier om hvordan utveksling av meninger kan være et verktøy for forståelse. Forståelse kommer ikke gjennom overføring av mening fra sender til mottaker (behaviorisme), men av at mottaker aktivt kommer "budskapet" i møte med en reaksjon. Det er i dette møte mellom meninger at det oppstår forståelse.

Bakhtin skiller mellom to ulike dialogformer; den autorative og den indre overbevisende dialog. Det autorative ord ytres av en autoritet (f.eks en professor) som en uimotsigelig sannhet som på grunn av sin autoritet ikke gir rom for tvil eller andre meninger. Det foreleses ferdige formuleringer som skal reproduseres uendret (behaviorisme). I den indre overbevisende dialog får ordene kraft gjennom ordenes egne argument. Dette skjer ved at underviserens ytringer åpner for usikkerhet og åpne problemstillinger, slik at de lærende inviteres inn i samtalen og oppfordres til å selv, og i fellesskap, formulere seg om emnet.

Derfor er det som underviser viktig å være seg bevisst hvilken dialogform man legger til rette for i undervisningen. Som underviser fremstår man i form av sin kompetanse og sin rolle som en autoritet det kan være vanskelig å utfordre, så sant ikke underviser bevisst legger til rette for det. Husk på at det f.eks er stor forskjell på å stille faktaspørsmål og å stille spørsmål om hvordan studentene forstår faktakunnskapen.

Jerome Bruner (1915-2016) er kjent for sin teori om scaffolding. Læring kan medieres gjennom artefakten scaffolding (stillas), som innebærer at underviser gir individuelt tilpasset støtte og veiledning til studenten underveis i læringsprosessen. Underviser kan med dette lede studenten inn i studentens nærmeste eller proksimale utviklingssone (zone of proximal development) (Dolin, 2013, s. 75-78).

Vygotskys teori om den proksimale utviklingssone beskriver hva du kan klare alene, og hva du kan klare med støtte fra en mer kompetent annen. Læringen foregår i den proksimale utviklingssonen, dvs. i sonen mellom ditt faktiske utviklingsnivå og ditt potensielle utviklingsnivå.

Den proksimale utviklingssone-2.png

(Imsen, G. 2005)

Sosialkonstruktivistiske elementer i undervisningen

Tilrettelegg for sosiale situasjoner der den lærende kan anvende og reflektere rundt anvendelse av kulturelle artefakter.
Gi studentene nødvendig støtte (stillas), og la studenten gradvis overta og selv styre læringsprosessen i det tempo den selv evner.
Legg til rette for dialog der studenten får mulighet til å utveksle synspunkter, forståelse og meninger. Fremhev og verdsett ulike synspunkter og legg til ny informasjon ved behov.
Arbeid med autentiske og praksisnære problemer som gir rom for studentenes egne meninger (Dolin, 2013, s. 77-78).

I denne videoen oppsummerer førstelektor Odd Eriksen ved HIOF sosiokulturell læringsteori og kommenterer sammenhengen mellom et sosiokulturelle læringsperspektiv og IKT (3:30 min):

Referanser:

Imsen, G. (2005). Elevens verden : innføring i pedagogisk psykologi (4. utg.). Oslo: Universitetsforlaget.

Dolin, J. (2013). Undervisning for læring. I Rienecker m. fl. (Red.) Universitetspædagogik (1. utgave, s. 65-93). Frederiksberg C: Samfundslitteratur.

Gilje, Ø. (2014). Læring og undervisning med digitale medier. I JH Stray & AL Wittek (red.). Pedagogikk. En grunnbok, 321-338.

Koschmann, Timothy. (1996). Paradigm shifts and instructional technology: An introduction. CSCL: Theory and practice of an emerging paradigm, 1-23.