Aktiv læring kan oppnås på mange måter, men la oss starte med å ta livet av en fordom. Aktiv læring betyr ikke at det er forbudt å forelese. En forelesning kan være essensiell for å hjelpe studentene med å forstå komplisert stoff og for å utvide perspektivene deres innenfor faget. Problemet oppstår først når for mye eller kanskje størstedelen av undervisningstiden går med til å holde forelesninger. Å følge med og å få godt utbytte av lange rekker med forelesninger krever stor selvdisiplin hos studentene, og forutsetter at de allerede har velutviklede akademiske evner.

Det finnes mange ulike måter man kan arbeide på for å oppnå aktiv læring blant studentene. Det behøver ikke nødvendigvis å være radikalt annerledes enn den klassiske undervisningen. Én måte å oppnå en mer studentaktiv undervisning på, er å utforme undervisningen slik at det er god interaksjon mellom forelesning og aktiviteter hvor studentene jobber aktivt med stoffet. Dette kan gjøres ved å implementere diskusjoner eller konkrete oppgaver innimellom forelesningsøktene. En annen mulighet kan være å tenke undervisning på en radikalt annerledes måte. Man kan velge å designe undervisningen helt uten forelesninger, hvor man i stedet for veileder studentene til å undersøke fenomener, analysere dem og arbeide vitenskapelig på egen hånd. Ulike undervisningsformer kan også kombineres, dette skjer for eksempel ofte i prosjektbasert undervisning. I slik undervisning er det ganske typisk at man holder noen innledende forelesninger i starten, for å gi studentene redskaper og faglig inspirasjon til å løse deres egne prosjektoppgaver. Som en erfaren underviser ved Nord universitet sier: Studentaktiv undervisning er et spørsmål om oppgavedesign.

Under finner du noen eksempler på hvordan man kan jobbe med aktiv læring:

Interaktive forelesninger - bryt opp forelesningene dine, slik at du snakker i maks 20 minutter. Deretter lar du studentene gjøre en aktivitet, for eksempel "Think-pair-share" | gjør et forsøk | diskuterer en relevant case | JigSaw | Sokratisk metode.
Omvendt undervisning - gjør ett eller flere korte videoopptak av forelesningen din, som du deretter publiserer i Canvas. Disse opptakene ser studentene før de kommer til campus, slik at de er mer forberedt til undervisningen. Selve undervisningstiden benytter du deretter på en måte som gjør at studentene får anvende sin nyervervede kunnskap i fellesskap med de andre studentene. Denne arbeidsformen trenger ikke nødvendigvis å innebære opptak av forelesningen, for det finnes også andre typer kunnskapsformidling som kan gjøre studentene forberedt til aktiviteter som skal skje i timen. Det kan for eksempel være at de skal undersøke noe i verden, høre en podkast eller finne gratisressurser på nettet som er relevant (OER=Open Educational Ressourses). Aktivitetene i timen kan være diskusjoner, oppgaveløsning, laboratoriearbeid, prosedyretrening, løse case, produksjon, osv.
Prosjektbasert arbeid - studentene skal gjennomføre et prosjekt. Det er flere måter å gjøre dette på. Som underviser kan du ha valgt et prosjekt på forhånd, du kan ha valgt en snever ramme for prosjektet, eller du kan la studentene selv lage problemformuleringen og la denne drive prosjektet deres.
Sceneariedidaktisk undervisning (scenariodidaktikk) - undervisning som tar utgangspunkt i reelle problemer som eksisterer utenfor skolen/undervisningssfæren. Det kan være utfordringer som nåtidens og framtidens samfunn står overfor. Studentene skal her bruke ervervet kunnskap og ferdigheter til å prøve å løse disse utfordringene.
Casebasert undervisning - tar utgangspunkt i en case, dvs. en beskrivelse av en spesifikk situasjon. Metoden kommer fra jus-undervisning, men er utbredt innen MBA-programmer. Studentene forbereder seg til en diskusjon, og får karakterer basert på sin deltakelse, etter ganske strukturerte regler. Metoden er svært arbeidskrevende både for studentene og foreleser, men gir stort utbytte i form av evne til å analysere kompliserte situasjoner og bestemme seg for hva man skal gjøre – med andre ord, en slags simulering av problemstillinger ledere stilles overfor i mange sammenhenger. Et viktig element er disiplin: det blir ikke gode diskusjoner hvis ikke studentene (og foreleser) er grundig forberedt, og deltar aktivt.
Samarbeidslæring (collaborative learning) - her jobber studentene i grupper mot et felles mål, mens de utvikler seg personlig. Studentene vil være ansvarlige overfor hverandre og vil med passende veiledning administrere arbeidet selv. Studentene kan gjennom arbeidet bli flinkere til å forstå og forutse forskjeller, samt lære å kjenne igjen dette i seg selv og andre, og videre bruke dette til gruppas beste. En typisk samarbeidende læringsprosess kan innebære:
- Studentene organiserer innsatsen sin innbyrdes i gruppa (gruppestrukturer)
- Studentene skaffer selv materialer og ressurser som vil hjelpe dem med å fullføre aktiviteten
- Aktiviteten overvåkes ikke av læreren (selv om de kan få veiledning og hjelp når/om gruppen ber om hjelp)
- Studentene vurderer egen individuelle innsats og gruppeprestasjon
- Suksess avhenger av individuelle styrker
Henvendelsesbasert læring (inquiry-based learning) - en læringsprosess som engasjerer studenter ved å utfordre dem til å knytte forbindelser mellom teori og virkelige problemer gjennom utforskning og spørsmål. Det er en tilnærming som oppmuntrer studentene til å engasjere seg i problemløsing og erfaringslæring.

Referanser: